Mot kaldere farvann

Vi forlot Linekin Bay og østkysten av USA - med kurs for Nova Scotia. Vi var ikke sikre på hvor vi kom til å ”lande”. Vinden underveis fikk avgjøre. Bukten Bay of Fundy skiller det norligste av USA`s østkyst fra den Canadiske halvøya Nova Scotia. Vi planla å runde direkte syd om Nova Scotia`s sydlige kapp om vær og vind holdt seg i vår favør. En annen mulighet var å søke havn på vestkysten av halvøya - før runding av kappet.
Fin vind ga flott seilas østover Bay of Fundy. Tåken lå tett det meste av seilasen. Da vi etter halvannet døgn nærmet oss kysten ”truet” værmeldingen med mye vind i feil retning. Istedenfor runding av Nova Scotia`s sydlige kapp seilte vi inn til Yarmouth på halvøyas vestkyst. Utpå ettermiddagen kastet vi trossene i land ved den nedlagte (viste det seg) fergeterminalen.

Innsjekking
Via kystradiostasjonen meldte vi vår ankomst til Customs. Etter mørkets frembrudd fikk vi seilturens til da hyggeligste tollere om bord. Enkle formaliteter og trivelige offisielle personer betyr mye for førsteinntrykket. Canadiske myndigheter skåret høyt da de i Yarmouth ønsket oss velkommen til landet. Vi skulle betalt noen dollar for innklareringen da denne ble gjort utenfor ordinær arbeidstid, men tollerne fortalte oss at vi ikke skulle bekymre oss. De ”glemte” å ta betalt, som de sa...J
 
Nasjonaldag i  Canada
1. juli feiret vi Canadas nasjonaldag sammen med  innbyggerne i Yarmouth. På bryggen var det lagt opp til tett program hele dagen - som hadde fortjent bedre oppmøte. Om ettermiddagen var det heldigvis flere canadiere langs strandpromenaden. Fyrverkeriet i skumringen fikk full uttelling i det flotte været.
Kursen ble satt sydover og rundt Cape Sable i strålende solskinn - med kurs for Lunenburg lenger nord på Nova Scotias østkyst. Da vi la til i byen der fangstseilskipet "Bluenose II" gjenoppbygges, feiret vi samtidig 7 år på lang seiltur!

Tradisjonsrik sjøfartsby
I Lunenburg ble det på 1800 og 1900 tallet bygget noen av verdens mest imponerende seilskip. Blant dem er regatta skonnerten Bluenose, som ble sjøsatt i 1921. Skipet holdt seg ubeseiret på regattabanen 17 år på rad.  Da seilskipene av tre tapte kampen for dampskip av stål hang byen med i utviklingen og ble en moderne havn for reparajon og vedlikehold av stålbåter, samtidig som trebåt tradisjonene ble holdt i hevd.
Vi visste at en replika av Bluenose var inne til restaurering med planlagt sjøsetting i løpet av 2012. Da vi seilte inn i den vakre havnen fikk vi øye på et stort telt. Vi gjettet ganske riktig at teltet rommet ”selveste” Bluenose – riktignok Bluenose II. Et besøk for å ta skipet i nærmere øyesyn stod på listen over gjørmål ved landligge i Lunenburg.

Videre nordover
Fra Lunenburg ble kursen satt mot Halifax, der Bjørnar etter tre uker om bord mønstret av. Halifax er en liten storby og ”hovedstaden” på Nova Scotia. Byen fikk under siste verdenskrig stor betydning for norske sjømenn. Norske fartøy som var underveis på havet da krigen brøt ut ble beordret til å søke havn, blandt annet i Halifax.
Under krigen ble Camp Norway opprettet i Halifax, der mange norske sjømenn fikk opplæring innen de ble satt inn i kampen mot den tyske krigsmakten. Nordmennenes tilstedeværelse i Halifax under krigen var fortsatt merkbar. Mange med norske aner kom bortom Empire for å slå av en prat, der vi lå til kai sentralt i Halifax.

Fint besøk
Den norske Konsulen i Halfax fant også veien til Empire. Steinar Engeseth er en venn av Heidi’s far, og fotalte med glede om Halifax og stedets betydning for nordmenn. Med gode forbindelser innen fiskeflåten i Halifax nyttet han også anledningen til å ”fylle opp” Empire med reker.
I Stillehavet ble vi i 2008 kjent med den canadiske seileren Ian i båten Afriki. Tilfeldighetene ville at Ian med sin kjæreste Yasmeen skulle feriere på Nova Scotia mens vi befant oss på halvøya. Det ble trivelig gjensyn med seilervennen, som vi senere også møtte igjen på Newfoundland. Etter å ha avsluttet sin lange seiltur, hadde Ian igjen slått seg (foreløpig) til ro i sitt gamle hjemland.

”Hei, Empire”
I Halifax ble vi også kjent med den canadiske seileren Ed, som var underveis fra Texas (i den Mexikanske Gulf) mot St. John’s på Newfoundland (Canada). Ed ventet besøk av sine norske seilervenner Tom og Christian en ettermiddag mens han befant seg om bord i Empire. Tom og Christian, som der de kom syklende langs kaien uforvarende ”støtte på” Empire, fikk nærmest bråstans på syklene mens de ropte ”Hei, Empire – hvordan går det?”. De hadde fulgt våre skriverier i Seilas og på våre hjemmesider og følte det nesten som om de kjente oss.
For oss var det nytt å bli kjent igjen på denne måten. Ettersom vi sakte (eller kanskje alt for fort...?) nærmet oss hjemmefarvann, var dette det første av mange trivelige møter med fremmede som fulgte vår seilas ”på avstand”.

Enda lenger mot nord
I blant følte vi at tiden gikk for fort når vi sakte men sikkert nærmet oss nordiske farvann. Vi skulle gjerne tilbrakt mere tid i både amerikanske og canadiske (og senere også grønlandske og islandske) farvann. Med stadig skrumpende reisekasse og med planer om å legge til i hjemmehavnen i Oslo innen isen la seg måtte vi desverre holde en viss progresjon. På en fin værmelding la vi avgårde fra Halifax med kurs for St. John’s på Newfoundlands østkyst. Kanskje ville vi få se våre første isfjell.
Seilasen mot St. John’s tok fem døgn og tåken fulgte oss også på dette strekket.
På andre døgnet ut fra Halifax begynte Eirik å klage over vondt i rompa. På tredje døgnet skjønte vi hva det dreide seg om. Nærmere inspeksjon av Eirik’s rompehull viste sprellende 0,5mm tykke snaue 10mm lange hvite mark i stort antall! Også i avføringen sprellet det godt. Heldigvis er Empire ingen trebåt – om det var kombinerte pelemark som var på ferde! Heldigvis hadde doktor Otto på Tåsenklinikken som i sin tid satte sammen skipsapoteket, vært forutseende. Piller mot mark fantes og alle mann ble umiddelbart satt på Vermox-kur. Også på Marius ble det konstatert mark, mens vi voksne tilsynelatende slapp unna...
Mark smitter lett i trange omgivelser. Selv om vi som forebyggende tiltak gikk over til å bruke bleier fra reservelageret av engangsbleier istedet for tøybleier, hadde vi nok å passe på - med to små matroser om bord som selvfølgelig skal ta på det meste...

Hjertelig velkomst
Kort etter ankomst St. John’s stod velkomst komiteen på kaia. Ed hadde varslet sin søster om Empire’s ankomst, og hun tok oss vel i mot. Noen dager senere ankom også Ed St. John’s i sin 28” seilbåt ”Rol’n Rose” - og derved avsluttet han sin lange seiltur - for denne gang...
Vi ble invitert med hjem til Ed’s foreldre – og Eirik og Marius fikk sin første canadiske venn i Ed’s søsters sønn, Oliver. Like morro var det ikke da vi senere skulle seile videre, og alle barna fortvilet ropte ”Min beste venn – jeg får aldri se ham igjen...!”

Musikalske båter - og isfjell
Det var kultur-uke i St. John’s. Hver dag klokken 1200 spilte alle skipene i den trygge havnen en melodi. Taubåter, supplyskip og lastefartøy tutet alle i sine horn, til en meget flott og vel regisert symfoni – ny låt hver dag.
Ed tok oss med på sightseeing via landeveien. Vi så flott natur og hyggelige småsteder. Det vi så av Newfoundland var ikke ulikt Vestlandet, bare litt flatere. Quidi Vidi, den lille bukten rett nord for St. John’s var en trivelig liten lokal havn. Kanskje vi en gang i fremtiden kan overvintre der...?
Også Ian og Yasmeen fant oss igjen i St. John’s – etter at de hadde kost seg en ukes tid med camping rundt på Newfoundland. Nok et hyggelig gjensyn, kanskje ser vi dem i Norge etterhvert?

St. Anthony
Selv om vi igjen gjerne skulle blitt lengre, satte vi kursen videre nordover for vårt siste stopp på Newfoundland.  Klemt innimellom et avdanket fiskefartøy og land fant vi på bryggen innenfor Coast Guard båten plass til Empire. Da vi litt senere ruslet i land ikledd regntøy for en tur ned mot ”sentrum”, kom vi ikke lenger enn til utkjøringen fra bryggen før Graham stoppet oss. Han hadde sett at vi kom fra Empire og ville gjerne gi oss skyss. At vi var dryppende våte brydde han seg ikke nevneverdig om da vi ble invitert inn i bilen.
I dagene som kom ble vi bedre kjent med Graham. Han var kokk på Coast Guard båten ”Harp”. Samme ettermiddag dukket han opp på kaia ved Empire med to store fat i hendene. Han ville gjerne gi oss en smakebit av de samme lokale retter, som han nettop hadde servert i kystvaktskipet. Og slik fikk vi smake mange deilige måltider i dagene som kom. Ikke nok med det – vi ble invitert til å bruke kystvaktens lille hus på brygga. Der fantes både vaskemaskin, treningsapparater og TV. Hovedsaklig var det vaskemaskinen som fattet vår interesse... Maken til gjestfrihet skal man lete lenge etter.

I vikingenes fotspor
I leid bil tok vi landeveien videre nordover på Newfoundland for blant annet å beskue L’Anse Aux Meadows  - og restene av vikinge landsbyen som Anne Stine og Helge Ingstad oppdaget og avdekket på 60 tallet.  Landsbyen er i dag bare noen ruiner, men ved siden av er det bygget opp en kopi av en viking landsby, der også menneskene er tatt med. En flott opplevelse for oss alle fire, med levende ”vikinger” i sitt rette miljø...
På vei tilbake mot St. Anthony under en rast på Cape Onion fikk vi se våre første isfjell. To store kolosser stod på grunn langt der ute i horisonten – noe som sier litt om størrelsen! Vi ble både stumme og tankefulle der vi stod – og visste at vi snart skulle seile enda lenger nordover.

Skal tilbake
Vi kom oss ikke avgårde på det første værvinduet. Et muligens litt kort værvindu, mammanerver og Marius med virusinfeksjon som ga blemmer i hendene og dårlig matlyst, satte en stopper for det.
Da vi til slutt kastet loss fra St. Anthony og satte kursen vekk fra Newfoundland var vi sikre på èn ting – til Newfoundland skal vi før eller senere tilbake!
Kursen ble satt nordover, mot Grønland og isfjellenes rike...